Intervju
Barnehosten i korridoren: møtet med Solør Ghost Hunting Crew
14. september 2026 · 12 min lesing
De tullet med at de en dag skulle ende opp på Viaplay. To år senere var de der. Men det som sitter igjen hos det norske teamet, er ikke tv-kameraene — det er en barnehost fanget på video i et tomt sanatorium i Norrbotten, og alle EMF-målerne som slo ut på samme sekund. Her forteller Ulrikke og Kim om veien inn, om nettene på Sandträsk, og om hvorfor de heller sier at de ikke vet.
Det finnes spøkelsesjegere som leter etter spøkelser. Og så finnes det de som leter etter alt det andre — det som skjer på et sted og som nekter å la seg forklare på stående fot.
Solør Ghost Hunting Crew hører til den andre sorten.
”For oss handler ikke spøkelsesjakt bare om å finne spøkelser. Vi synes egentlig det mest interessante er alt det vi opplever som vi ikke klarer å forklare med en gang.”
De er et norsk team med en felles interesse og bevisst forskjellige personligheter. De undersøker gamle og historiske steder hvor mennesker har fortalt om merkelige opplevelser, og dokumenterer det de opplever — både med teknisk utstyr og med sine egne sanser. Lyder, bevegelser, temperaturforandringer, ting som skjer rett foran dem.
Men det de selv trekker fram først når de skal beskrive teamet, er ikke utstyret. Det er samholdet.
”Vi kan stå midt på natten på et mørkt og forlatt sted og være livredde det ene øyeblikket, og så stå og le sammen av noe helt annet det neste.”
To helt forskjellige veier inn
Ulrikke har alltid vært interessert i det paranormale. Men interessen eskalerte etter at stefaren hennes døde.
”Han kom tilbake til meg i en drøm, og etter det begynte det å skje spesifikke ting hjemme som jeg kunne knytte til ham.”
Det pågikk en stund. Så tok det slutt — og det er slutten som gjør historien uvanlig. Da han sa hadet til henne i en drøm, stoppet alt det som hadde skjedd.
For Kim ser inngangen helt annerledes ut. Han har vært klarsynt hele livet, så for ham har det aldri vært noe som begynte. Vendepunktet kom i stedet da han fikk en visjon om at farmoren hans skulle dø — og hun døde kort tid etter.
Etter det begynte han å ta evnene sine mer på alvor og ønsket å forstå dem bedre. Senere tok han skolen til Michael Winger, som har gitt ham mer innsikt i det han opplever.
To personer, to helt forskjellige innganger: én som fikk opplevelsene sine etter et dødsfall, én som har hatt dem med seg hele livet. Det er også noe av grunnen til at de fungerer som team. De opplever og tolker ting litt forskjellig.
Dørklinken som gikk ned
Ulrikkes første ordentlige møte med noe hun ikke kunne forklare, var hjemme hos moren og stefaren.
Hun så dørklinken gå ned selv om ingen var hjemme. Hun hørte skritt over seg selv om det ikke var noen der.
Det som gjorde det enda merkeligere, var lillebroren. Han var rundt to–tre år på den tiden — i dag er han selv en del av teamet — og han fortalte moren og stefaren at det var en mann i gangen.
Samtidig hadde Ulrikke det samme marerittet hver eneste natt. Til slutt bestemte de seg for å få en klarsynt til å komme og gjøre husrens.
Det er neste detalj som satte seg hos henne.
”Hun kunne fortelle meg om det jeg hadde drømt og opplevd, uten at jeg hadde fortalt henne noe om drømmen på forhånd.”
Hun var ganske ung da det skjedde. Der gikk det fra å være noe hun bare syntes var spennende, til noe hun faktisk hadde opplevd selv.
Spøken som ble Viaplay
Starten var ganske enkel. De hadde lyst til å prøve å fange noe paranormalt på kamera og se om de kunne dokumentere det de selv hadde opplevd og hørt om.
Så skjedde det noe med interessen. De gamle historiene, menneskene som hadde levd på stedene og historien bak bygningene ble etter hvert minst like stor som interessen for det paranormale. Deretter kom interessen for video og redigering.
I dag er det først og fremst en hobby — men selvfølgelig hadde det vært utrolig gøy om man en dag kunne leve av det.
Da de startet teamet, tullet de med at de en dag skulle ende opp på Viaplay. De lo litt av det. Det hørtes helt urealistisk ut.
Rundt to år senere er de med i ”Alternative Norge”, som har premiere på Viaplay nå i høst.
”Det er ganske surrealistisk å tenke på når vi ser tilbake på hvordan det hele startet.”
Bilen, bamsen og dukkene
Utstyret er det vanlige arsenalet og noen ting til: EMF-målere, REM-pod, dukker, en bil og en bamse med sensorer, S.P.7, båndopptaker og kameraer.
Det er alltid gøy når utstyret gir utslag, sier de, for da blir man nysgjerrig på hva som kan ha forårsaket det. Men det morsomste er faktisk ikke apparatene.
”Kanskje noe av det aller morsomste er når det skjer ting med helt andre ting enn de typiske paranormal-apparatene. For eksempel hvis en ball plutselig begynner å trille. Da blir det ekstra interessant, fordi det ikke er et apparat som egentlig skal gi oss et utslag.”
Ønskelisten finnes selvfølgelig. Øverst står en Kinect.
Slik ser en natt ut
Før en spøkelsesjakt bruker de tid på å lese seg opp på historien til stedet. Hva som har skjedd der, hvem som har vært der, hvilke historier som finnes fra før.
Så planlegger de hva de vil filme, hvilket utstyr de skal prøve og hvor på området det skal stå. Og så den praktiske delen: lade og pakke alt.
Kim har i tillegg sin egen forberedelse. Han åpner seg mer opp før en jakt, slik at han blir mer mottakelig for det åndelige og for det han eventuelt kan oppfatte på stedet.
Vel framme starter de i dagslys. De filmer klipp som kan brukes til intro og sosiale medier, og bruker samtidig lyset til å bli kjent med stedet og lete etter hot-spots de kan gå tilbake til når det blir mørkt.
Når mørket kommer, er de enten alle fire sammen eller deler seg i to. De har også overvåking stående på steder hvor de ikke selv befinner seg, for å se om det skjer noe der når ingen er i rommet. Iblant går Kim alene rundt for å kjenne på energien.
Avslutningen er like bestemt som forberedelsen. De filmer hele nedpakkingen, rydder opp etter seg og takker for seg før de drar. Kim renser teamet etterpå, slik at de ikke får med seg eventuelle energier hjem.
Sanatoriet som satte seg
Ett sted kommer igjen og igjen i samtalen: Sandträsk sanatorium i Norrbotten. Ett av Nord-Sveriges største sanatorier, bygget i 1913, i dag tomt — og ifølge teamet bemerkelsesverdig godt bevart.
”Man får virkelig følelsen av at historien fortsatt sitter i veggene.”
Det er også stedet hvor de har opplevd aller mest.
Hendelsen de selv trekker fram først, skjedde under en Ouija-board-session: alle EMF-målerne slo ut samtidig. Ikke én etter én. Samtidig.
Ved en annen anledning så både Ulrikke og William en veldig tydelig skikkelse.
”Det er en helt annen type opplevelse når man faktisk ser noe med egne øyne, og ikke bare får et utslag på et apparat.”
Og så er det det klippet. Det de fortsatt synes er aller merkeligst: en barnehost, fanget på video i det tomme sanatoriet.
Det har også hendt at Kim på forhånd har bekreftet gjennom klarsynet sitt at det var noe der — og at flere forskjellige apparater deretter har slått ut samtidig på nettopp det stedet.
Heller ”det vet vi ikke”
Det er her teamet blir mest bestemt. De leter etter en naturlig forklaring først, hver gang.
Trekk. Tekniske feil. Lyder fra bygget. Dyr. Andre mennesker. Alt som kan ha påvirket det de opplever eller får utslag på.
”Vi er ute etter ekte bevis og ekte opplevelser, ikke etter å lage noe eller fake ting bare for views.”
Og så kommer setningen som egentlig oppsummerer hele intervjuet:
”Vi vil heller være ærlige og si ’dette vet vi ikke hva er’ enn å påstå at alt vi opplever er overnaturlig.”
Det finnes likevel materiale de ikke har klart å forklare. Flere forskjellige stemmer på spiritbox, hvorav noen har kommet som svar på spørsmål knyttet til stedet de befant seg på. En skygge på film som de ikke har funnet noen naturlig forklaring på.
De unngår dessuten bevisst å lese seg opp på hva andre har opplevd på stedet i forkant. De mener det kan påvirke deres egen opplevelse og gjøre den mindre ekte. At de likevel har opplevd ting på steder andre har pekt ut som hot-spots, er interessant — men de holder sine egne observasjoner adskilt fra det andre har fortalt.
”Vi driver ikke med hærverk”
Spørsmålet om misforståelser får et langt svar. At de bare er ute etter å skremme folk. At de tror på alt de opplever. At de faker ting for å få views.
Men den som ser ut til å irritere mest, er en annen.
”Folk tror vi driver med hærverk når vi besøker gamle og forlatte steder. Det er absolutt ikke det vi ønsker å være forbundet med. Vi har respekt for stedene vi besøker og rydder alltid opp etter oss.”
Hva de tror skjer etterpå
De tror ikke det samme, og de gjør ingen forsøk på å late som om de gjør det.
Ulrikke tror at det finnes et liv etter døden. Hun har hørt mye om reinkarnasjon og liker tanken på at man kanskje kan velge å bli igjen en stund etter døden, men at man til slutt går videre når man er klar.
Kim tenker delvis annerledes. Han mener at det noen ganger kan være minner eller energier som blir igjen og går igjen på et sted, mens sjelen egentlig har gått videre. Man kan altså kjenne på en energi fra noen som har vært der, uten at man nødvendigvis får kontakt med selve sjelen.
Begge er åpne for at det finnes mer enn det som kan forklares. Ingen av dem påstår å ha svarene.
England, Polen — og en herregård i Uppland
Drømmen er utlandet. De store, kjente stedene i England, Polen og USA.
Men det finnes også et annet sanatorium som har en stor plass i hjertene deres. Etter alt de har opplevd har de fått et helt spesielt forhold til nettopp sanatorier, og de vil gjerne undersøke flere.
Nærmest i tid ligger et Halloween-event på Österbybruks herrgård i Sverige. Det blir litt annerledes enn en vanlig spøkelsesjakt, og de gleder seg skikkelig.
”Åpne sinnet litt”
Til dem som er helt overbevist om at spøkelser ikke finnes, har de ikke noe behov for å bevise noe. Bare en oppfordring.
”Det er selvfølgelig mye man kan forklare bort, men vi tror også det finnes opplevelser som vi ikke alltid klarer å forklare så enkelt.”
De tar eksempelet med å ha en slags englevakt i forbindelse med en ulykke, eller andre situasjoner hvor man har følt at noe eller noen har passet på en. Man trenger ikke å tro på alt, sier de. Men det er spennende å være åpen for muligheten.
Det siste de vil ha med i artikkelen, handler ikke om spøkelser i det hele tatt. Det handler om miljøet.
”Vi håper det kan bli litt mer samarbeid mellom de forskjellige spøkelsesjaktgruppene, i stedet for at det skal være så mye konkurranse. Vi tror vi alle kan lære mye av hverandre.”
Og så en siste ting: folk må absolutt ikke være redde for å ta kontakt. Egne opplevelser, tips til steder, eller bare nysgjerrighet — alt er velkomment.
Flere fortellinger
- Inside Sandträsk Sanatorium — 409 beds, and most patients never went home
- Spøkelsesbyene verden lot ligge
- Stedene i Sverige der tiden sto stille
- De trodde ikke på spøkelser. Så tok de nattskiftet
- Familien flyttet inn på drømmegården. Det begynte med en lukt
- Stedet i skogen som lokalbefolkningen advarer deg mot
- Hus du ikke visste spøkte, ett ligger sannsynligvis i byen din
- Rangert: De 10 skumleste stedene du faktisk kan besøke