Intervju
Huset som jaget dem ut i bilen: møtet med Ghost Crew Norrbotten
14. oktober 2026 · 8 min lesing
De hadde satt ut rempoder i hvert rom i første etasje i et forlatt hus langt ute i skogen. Alle gikk i gang samtidig. Da de hadde skrudd av alt og spurt rett ut om noen kunne lage en lyd, hørte de tunge skritt i andre etasje. Sara, Karin og Johan driver i dag Ghost Crew Norrbotten som firma fra Nord-Sverige, med podkast, film, egenbygd utstyr og husrens. Her forteller de om natten som ble deres opprinnelseshistorie.
Det forlatte huset lå langt ute i skogen, uten naboer og uten gatelys. De tre fra Ghost Crew Norrbotten hadde satt ut rempoder i hvert rom i første etasje, små sensorer som varsler når noe kommer nær. Som på et gitt signal gikk alle i gang samtidig.
De vandret rundt mellom rommene og prøvde å filme. Ubehaget vokste. Til slutt skrudde de av hvert eneste instrument og stilte seg helt stille i mørket, og så spurte de rett ut om noen kunne lage en lyd.
Da hørte de skrittene. Tunge skritt over gulvet i andre etasje, på vei mot trappen der de sto.
”Vi kan love dere at vi fløy ut gjennom døren og inn i bilen.”
De kjørte av gårde så fort de kunne langs den mørke skogsveien, med blikkene i speilet og ut gjennom bakruten, overbevist om at noen fulgte etter bilen.
I dag er det en morsom historie. Akkurat da var de livredde, og spørsmålet har de fortsatt: hvem var det som gikk over gulvet? Ingen andre var i huset. Det vet de sikkert.
Tre som gjorde interessen til et firma
Ghost Crew Norrbotten består av Sara, Karin og Johan. De er et paranormalt etterforskningsteam og etter hvert også et ansvarlig selskap, med base i Nord-Sverige rundt Luleå og Boden.
Virksomheten er bredere enn kameraer i mørke hus. De produserer film, podkast, foredrag og arrangementer. De bygger og selger egenprodusert spøkelsesjaktutstyr, gjør husrens og legger tarot. Podkasten og Youtube-kanalen startet de fordi nysgjerrigheten hele tiden dro dem mot nye hjørner av temaet.
De kjører skreddersydde spøkelsesjaktarrangementer i Sandträsk sanatorium for det mer hardbarkede publikummet, og et nyere konsept de kaller spøkelsesvandring for dem som vil ha det litt forsiktigere. Resten av året reiser de rundt på messer i Sverige for å møte publikum.
”Det er ikke en jobb, men en livsstil, og det handler om en overbevisning dypt inne i sjelen.”
Møtet i Sandträsk
De tre møttes på et arrangement som Laxton Ghost Sweden holdt i Sandträsk sanatorium. De kjente hverandre overfladisk fra før og bestemte seg for å spøkelsesjakte sammen den kvelden.
Det gikk overraskende bra. Så bra at de booket på nytt og kjørte noen ganger til, med samme resultat.
Så booket de en felles tur til Borgvattnets prestegård og vandrerhjem i Jämtland, et av Sveriges mest omtalte spøkelseshus. De leide begge husene et helt døgn.
Det var der de ble hektet. Ghost Crew Norrbotten ble dannet på stedet og ble etter hvert et registrert selskap med, som de selv sier det, mer jobb enn de rekker.
Kroppen først, instrumentene etterpå
Veiene inn i temaet så forskjellige ut. Sara er født synsk og har alltid snakket med ånder. Karin og Johan fikk interessen vekket av tv-programmet Det okända, og senere av at de fant Laxtons spøkelsesjakter på Youtube.
Det har formet måten de jobber på. Andre team begynner med måleren og leter etter noe som får den til å slå ut. Ghost Crew Norrbotten snur om på rekkefølgen.
”Vi pleier å si at våre egne kropper og følelser er de mest pålitelige instrumentene vi har.”
Utstyret får i stedet rollen som bevisføring, og som en måte å gjøre opplevelsen synlig på film. De beskriver det som ganske kraftfullt å kjenne inn et nærvær, å kjenne at det for eksempel er en mann og hvor i rommet han står.
Først deretter kommer apparatene. De setter en rempod, en Deadbell eller sin Ghost Distans Detector på akkurat det punktet og venter på at den skal hyle eller pipe. De retter Kinecten dit, kameraet som i spøkelsesjaktsammenheng kalles SLS-kamera, og som tegner opp et skjelett på skjermen når det mener å se en menneskeform. Så starter de en spiritbox.
”Vi får gjennom: hei, jeg heter Daniel. Det er sånn vi jobber.”
Utstyret bygger de selv
I tillegg til det som allerede er nevnt bruker de Ovilus, K2, diktafon og portal. Listen er lang, men det interessante er hvor den kommer fra.
Det meste bygger de på egen hånd, og det er et bevisst valg.
”Da vet vi hvordan det fungerer og ikke fungerer. Det gir en trygghet og pålitelighet til det vi gjør.”
Utstyret blir ikke værende hos dem heller. Det selges videre i nettbutikken deres, noe som gjør dem til en av få svenske grupper som både etterforsker og produserer.
God søvn, mye mat og godt humør
Spørsmålet om hvordan de forbereder seg får et svar som ikke handler om teknikk i det hele tatt.
”God søvn, masse mat og et godt humør er hjørnesteinene for en god spøkelsesjakt. Da har man høy energi som trekker til seg åndene.”
Deretter kommer det praktiske. Utstyret sjekkes så det er i toppstand, og hvis det lar seg gjøre, gjør de grundig research om stedet på forhånd.
Fra bankingen på døren til takk for oss
En etterforskning hos Ghost Crew Norrbotten følger en fast rekkefølge.
De banker på og presenterer seg. Kameraene går allerede før de går inn, og det er ikke bare rutine. Ifølge dem skjer det som oftest ting helt i begynnelsen, fordi åndene vet at de er på vei og er gira på å sette i gang.
Første runde går de gjennom bygningen systematisk for å finne hot spots. Da bærer de et ganske mobilt kit: rempod, K2, Kinect, Deadbell og Ghost Distans Detector. Målet er å kartlegge hvilken type aktivitet som finnes hvor.
På runde nummer to begynner eksperimentene. De kjører portalen sin, legger igjen trigger objects med et kamera på seg og bruker Estes-metoden, der en i teamet sitter med bind for øynene og hodetelefoner koblet til en spiritbox mens de andre stiller spørsmål som den som lytter ikke kan høre.
Når de mener å ha et bilde av hva stedet vil fortelle, samler de seg og oppsummerer. All etterprat dokumenteres, av en grunn alle som etterforsker mye kjenner igjen: etterforskninger blandes lett sammen i minnet.
Avslutningen er like bestemt som inngangen. De takker for seg og ber alt som finnes på stedet om å bli værende og ikke følge med hjem.
Soverommet der måleren gikk i taket
På spørsmål om de har fanget noe de fortsatt ikke kan forklare, svarer de at det har skjedd mange ganger. Et av de ferskeste tilfellene kommer fra en husrens.
Personen som bodde der opplevde kraftig ubehag på soverommet sitt. Da teamet målte, var EMF-verdiene ekstreme, høyere enn de noen gang hadde støtt på, omtrent som om en skikkelig kraftig strømkabel hadde ligget under sengen.
De gikk gjennom alle naturlige kilder de kunne komme på uten å finne noen. De ba til og med huseieren finne ut om det gikk en ledning under huset. Svaret løste ingenting.
Til slutt renset de huset og ba eieren sove i et annet rom. Han er fornøyd i dag og har ingen problemer igjen. Teamet lurer fortsatt på hva det var de målte.
Kunsten å utelukke kongler på taket
Listen over hva de sjekker før de kaller noe uforklart er lang og påfallende jordnær: wifi, strømkabler, sikringsskap, trekk, skjeve hengsler, radiatorer, knepping som skyldes at temperaturen i huset endrer seg, og kongler som faller ned på taket.
”Vi måler, klatrer rundt og tester alt vi bare kan komme på for å utelukke naturlige kilder.”
Det tar tid, og de er tydelige på at tiden er nødvendig hvis etterforskningen skal være til å stole på. Rådet til andre spøkelsesjegere er å legge ned de timene og ikke gi seg for lett.
Hvorfor det er så viktig, oppsummerer de i én eneste setning når spørsmålet stilles rett ut: for å beholde troverdigheten.
Samme grundighet gjelder menneskene. De bruker mye tid på å intervjue beboere og ansatte før en etterforskning, og bare en liten del av det kommer med i filmene. Hendelser gjentar seg ofte, særlig når det handler om det de kaller energiminner.
Iblant lander de på en annen tolkning enn den som bor i huset. Den som har opplevd noe, beskriver det ofte som ubehagelig, mens teamet mener at hensikten kan ha vært en helt annen, at noen bare ville formidle noe viktig.
Når tid og rom går om hverandre
Den merkeligste opplevelsen de har hatt lar seg ikke måle med noe apparat.
”Det er når tid og rom går om hverandre. Man ser plutselig i noen korte øyeblikk noe helt annet foran seg enn slik det ser ut der man er.”
Hva det er som viser seg, vet de ikke. Fortid, et annet sted, framtid. De lar spørsmålet stå åpent og kaller opplevelsen både fantastisk og litt skremmende.
Spøkelsesbakrus
En etterforskning er en følelsesmessig berg og dalbane, sier de. Å tune inn på energiene på et sted innebærer ifølge dem at man kan få oppleve det de som har vært der opplevde, og det er ikke alltid hyggelig.
Enkelte entiteter har dessuten som spesialitet å manipulere følelser. Derfor gjelder det å holde et øye med seg selv og med hverandre, og hele tiden vurdere om det man kjenner kommer innenfra eller et annet sted fra. De kaller det en morsom del av jobben.
De beskriver også at de låner ut sin egen energi iblant, for at åndene skal orke å manifestere seg. Det koster. Etterpå kan man føle seg tappet og nedfor.
”Da gjelder det å ha verktøy for å heve energien. Sjokolade, humor og omtanke for hverandre.”
Dagen etter har de et eget ord for tilstanden. Spøkelsesbakrus.
Ikke redde for døden
De snur på spørsmålet om hva som har endret synet deres på det paranormale. For dem handler det heller om synet på hvordan verden fungerer.
At det ikke tar slutt når man dør, beskriver de som en fin visshet. At man får møte sine kjære igjen, og kanskje kikke ned på jorden og komme på besøk.
”Vi er ikke redde for døden. Det føles som et nytt eventyr.”
Selve bildet av det som venter er lyst. De ser for seg at man omsluttes av universets kjærlighet og svever fri fra alle livets plager, til et sted i en annen dimensjon der man får være med alle man elsker.
Og de holder spørsmålet åpent på sin egen måte. Gåten får alle svar på etter hvert, konstaterer de, og det skal bli interessant å se om de hadde rett eller feil.
Til den som er helt overbevist om at spøkelser ikke finnes, har de ikke noe behov for å argumentere.
”Verdenen din virker fargeløs, vi ønsker deg alt godt. Jobben vår er ikke å overbevise noen, opplevelser kommer når man er klar.”
Den vanligste misforståelsen
Bildet de helst vil gjøre opp med, er det av spøkelsesjegeren som løper rundt, skremmer vennene sine og finner på opplevelsene sine.
”Det er veldig langt fra sannheten. Vi jobber hardt og seriøst akkurat som alle medium, bare på en annen, mer visuell og iblant litt lydlig måte.”
Utstyret piper og plinger, som de sier. Resten er research, intervjuer, målinger og mange timer foran opptakene.
Alcatraz, Skottland og en krigsskueplass i Finland
Mest ladet av alt de har gjort er en etterforskning ingen ennå har sett. De har vært på en krigsskueplass i Finland, og filmen derfra er ikke sluppet.
De vil ikke røpe mer enn at den satte dype spor. Mye angst, mye skrik og det de beskriver som relevant kommunikasjon. Ifølge dem blir filmen noe helt spesielt når den omsider kommer.
Drømmestedene ligger lenger unna. Alle de kule slottene i Skottland med masse historie, sier de, og så Alcatraz.
Tut når dere ser Spøkelsesbussen
På spørsmål om hva spøkelsesjakten betyr for dem personlig, svarer de med ett eneste ord. Alt.
Det tar store deler av livet og tiden deres, de lever og puster det og jobber knallhardt med firmaet. Og de virker oppriktig glade for å bli kjent igjen.
”Kom gjerne bort når dere møter oss og prat, og tut gjerne når dere ser Spøkelsesbussen passere. Vi ønsker dere alt godt i livet.”
Utforsk videre: California · Jämtland · Scotland · Norrbotten · USA · Sverige
Flere fortellinger
- Smellet fra kjøkkenet: møtet med Gävle Kvänum Ghost Crew
- Barnehosten i korridoren: møtet med Solør Ghost Hunting Crew
- Inside Sandträsk Sanatorium — 409 beds, and most patients never went home
- Spøkelsesbyene verden lot ligge
- Stedene i Sverige der tiden sto stille
- De trodde ikke på spøkelser. Så tok de nattskiftet
- Familien flyttet inn på drømmegården. Det begynte med en lukt
- Stedet i skogen som lokalbefolkningen advarer deg mot